Tekst: Mai Løvaas

Det er bare noen få år siden Sigrid og mannen tok over gården Einun i Folldal. Her driver de gård med skotsk høylandsfe, og de har ei seter ved to fine ørretvann. Herfra produserer de rakfisk.

Sigrid Ekran vokste opp på et småbruk i Sparbu, i en familie som var glad i friluftsliv. Det ble mye dyr og mye utetid. Hun studerte utmarksforvaltning på Evenstad ved Høgskolen i Hedmark, og skulle egentlig bare på en kanotur til Alaska en sommer. Den sommeren ble til fem år i Alaska.

-Jeg begynte jo med hundekjøring fordi jeg er glad i hunder, og glad i å være ute. Man får en egen kjemi og tillit med hundene. Hundene er avlet på løpsglede, og de elsker å være ute og springe. Å få være med de på lange turer er noen av de beste opplevelsene, sier hun.

Sigrid Ekran tok med seg hundene og flyttet fra Alaska til Folldal. Foto: Sigrid Ekran

-Alaska er et fantastisk sted, og ofte er det ikke veiforbindelse fra landsby til landsby. Det er veldig artig å treffe folk og se landskapet. I Alaska har de en egen kultur med hundekjøring, og er veldig positive til hundekjørere som kommer til landsbyen.

Det å ha vært solo dame med hundespann har aldri vært noe problem i møtet med folk. Det som muligens har vært utfordrende er hvor mye det kan tære på kreftene.

-Det verste er når det er lite snø. Man kjører store spann med mye krefter. Det at man er redd og skjerpa kan være litt ekkelt. Blir man syk eller skadet på lange turer kan det bli litt kritisk. Men man mestrer egentlig det meste når man er ute på tur for seg selv. Og så er man jo alltid veldig godt forberedt, sier hun.

Hun har vunnet Iditarod to ganger.

-Et løp som Iditarod er noe man forbereder seg til i flere år, man trener hver dag akkurat som toppidrettsutøvere gjør.

-Alaskalivet har formet meg til den personen jeg er i dag. Jeg lærte mye av å bo i ‘bushen’ der. Det å være selvstendig, stå i vær og vind og det de ulike situasjonene kaster på deg. Det meste ordner seg! sier hun med et stort smil.

Ekran bodde i Alaska i fem år, og på et tidspunkt hadde hun to ansatte og 40 hunder. Hun tok med seg hundene til Norge og kjørte Finnmarksløpet og Femundløpet. Begge har hun vunnet.

Hun satset for fullt i 14 år, og var fornøyd med det. Nå bor hun på Einun Gård i Folldal, har en sønn og nummer to på vei, så da passet det bra å pensjonere seg satse som bonde på fulltid. Nå har hun igjen 8 hunder; Henry, Silmar, Sally, Lea, Ola, Fent, Valtra, og Lavvo.

Sigrid Ekran med mannen Erlend Johannessen, minstemann og hundene

Hun havnet i Folldal fordi det var bra klima for hundekjøring der.
-I vinter har vi hatt en lang og fin kuldeperiode, på jevnt 30 minusgrader. Men det er tørr og fin kulde, så det går fint, sier hun.

På Einun Gård driver de med utleie av jakt og fiske. Om våren er det mange som blir med og går kua til fjells; det er fire mil fra gården og ut i fjellet. De samarbeider med Kvistli Islandshester, så da rir de faktisk kua til fjells. Folk er og med på bakken som gjetere.

-Det er sommerens vakreste eventyr, sier hun med et smil.

Hun synes det er spennende å være matprodusent midt i Norge, og har begynt å samarbeide med et foredleri. Her skal de bruke sine egne oppskrifter.

På gården i Folldal trives skotsk høylandsfe også i vinterkulda. Foto: Sigrid Ekran

-Jeg ser fram til å formidle gården og det å leve med naturen, både til ungene, og også ut til folk via sosiale medier. Og det å bruke av det som vokser i naturen rundt deg. På våren er det mye næringsrik mat rett utenfor døra som vi ikke tenker så mye på. For eksempel noe så enkelt som å lage ‘brennhuttusup’, sier hun.

-Det er bare å komme innom gården på besøk. Her får du kjøpt produktene våre, så det er bare å ringe og ta en tur innom, sier hun.  

Om 8.mars og kvinnedagen tenker hun at man må tørre og satse.

-Jeg heier masse på damer som går litt utenfor boksen og kjemper for det de har lyst til. Det er viktig å stå på litt ekstra, og tørre å si det man mener. Og så får man heller få litt kjeft, det er ikke så farlig. Noen ganger kanskje man fortjener det, og noen ganger vokser man bare av det. Hvis man vil så får man til det man har lyst til, og da må man bare tørre og satse i vei, sier hun.