Tekst og foto: Mai Løvaas/Oi! Trøndersk Mat og Drikke

Det er etter arbeidstid en onsdag midthøstes, og i kjent trøndersk stil har det regnet mye og lenge, og skogen bugner av sopp.

En vakker skivesopp

De internasjonale forskerne og PhD’ene som har meldt seg på sopptur ankommer parkeringsplassen i Bymarka. Rain or shine, har de fått beskjed om. Noen har på seg bysko og kåpe, andre har tatt på seg joggesko og tykkgenser med håndveska over skulderen. Alle er spente på hva de kommer til å finne i skogen, for de fleste har aldri plukket sopp før i sitt liv.

Deb fra Brasil er klar for sopptur. Hun har funnet grønn soppkurv på bruktbutikk. Hun er ikke vant med å plukke sopp i Brasil; hennes oppfatning er at det er mange små, rare sopper i urskogen i Brasil, og at ingen plukker dem. 

Kathrine Vangen fra NIRS (NTNU International Researcher Support) og soppsakkyndig Mai Løvaas leder turen, hvor målet er at de internasjonale forskerne skal få en introduksjon til soppsanking, at de skal få et sosialt avbrekk fra lange avhandlinger av vitenskapelige sonderinger på universitetet, og at de skal få med seg i det minste en spiselig sopp hjem. Noen har også med barn, og hele familien.

Familien Rezaei fra Iran, store som små, synes det er veldig artig å være på sopptur i Bymarka

Mai Løvaas har bodd mange år i California og er stødig på soppterminologi på engelsk, men på dette kurset går det i ‘the basics.’ Stilk, hatt, underside. Cap, stipe, underside. Alle tre må være til stede for å identifisere en sopp, det vil si at man ikke kan komme med bare en hatt, eller bare en stilk. Og så er det forskjellen på skiver, porer og tenner. Gills, pores and teeth.

Mai Løvaas underviser om sopp i Bymarka, en kort busstur fra Trondheim sentrum

Mykhorriza: Sopprot og trær

Men aller først: Trær.

Sopp har sopprot, eller mykorrhiza som det heter på fagspråk. Løvaas forklarer at den soppen vi ser over bakken er det som kalles ‘the fruiting body’ av soppen, og at selve organismen lever i jorda som lange, tynne, hvite tråder som noen gang kan sees med det blotte øye, og andre ganger kun kan sees i mikroskop.

Disse trådene linker seg opp til røttene av utvalgte trær, og utveksler næring; soppen gir blant annet væske og mineraler til trærne, og så får de sukker, karbohydrater, tilbake. ‘It’s a symbiotic relationship between trees and the mushrooms’, forklarer Løvaas. Det blir et lynkurs i soppbiologi, for å forstå at må peile seg inn på trær for å finne sopp.

Man kommer tidsnok inn i de store granskoger i Bymarka, for gran er et tre man fort blir kjent med i Trøndelag

- Hvem kan peke på en gran her i nærheten? spør Løvaas.

Deltagerne ser seg rundt. Det står gran rundt parkeringsplassen på ulike steder, og den veien stien går, en hel skog.
Ingen svarer.

- Spruce?

Har man ikke gran der hvor man kommer fra, ja så er det ikke så enkelt.

- Der! sier en deltager. Hun er fra Tyskland og har vært lenge nok i Norge til å ha lært hvordan en gran ser ut.

- Ser noen bjørk? spør Løvaas.

- Furu?

Deltagerne peker, noe usikkert.

Det er viktig å kjenne trærne. Det blir forklart at det er ingen vits i å gå i oreskog og lete etter kantareller og steinsopp. Mange sopp vokser kun ved de trærne de har mykhorriza med. Derav for eksempel navnene furuskjellpigg, bjørkemusserong, granmatriske.

Når man er på sopptur skal man lete rundt trær, og gjerne der det er mose og fuktig. Er det tykke bregner, eller for tett blåbær- eller tyttebærlyng, er det nok lite sopp å finne. Og så er det viktig å ta seg god tid, se seg rundt. Kantareller kan forveksles med gule bjørkeblader og omvendt. Den som tar seg god tid, snur seg rundt flere ganger og leter med et årvåkent øye, den finner flere sopp enn han som løper gjennom skogen.

Grønn fuktig mose i granskog er et godt utgangspunkt for å finne sopp

Da er det på tide å begi seg inn i skogen, iveren høres i lettbente skritt oppover stien.
Så er det neste steg: What not to do.

Slørsoppene er ikke matsopp

Hvis man aldri har plukket sopp før hvordan ser man forskjell på alle soppene? Det er noe som tar tid og erfaring, for det å identifisere sopp går på detaljnivå. Da er det greit å innføre en noenlunde grei begynner-regel, som har mange unntak, men sånn lyder den:

Hvis en sopp er brun på hatten, har brune skiver og brun stilk, så kan du la den stå igjen i skogen.
Løvaas forklarer at slekten Cortinarius, altså slørsopper, har over 600 arter i Norge. Av dem er kun én spiselig, og den finnes på fjellet. Det går et tungt sukk gjennom forsamlingen.

- Dere vil garantert finne slørsopper i skogen, og de er ikke spiselige, forklarer Løvaas.

- De har brunt sporepulver, og soppene er generelt i ulike farger av brunt.

En ansamling av diverse slørsopper, hvor ingen av de er spiselige

Og den aller giftigste soppen vi har er en slørsopp: Spiss giftslørsopp (Cortinarius rubellus).

- Den er brunrød over det hele, reverød sier vi på norsk. ‘Fox red!’ og har siksak-mønster på stilken, forteller Løvaas.

Hun viser den fram til gruppen og forteller at selv i små mengder er den dødelig giftig på grunn av orellanin, en gift som fører til nyresvikt.

Spiss giftslørsopp. Den er vakker, men dødelig giftig

Spiselige sopper

Men, det finnes mange spiselige sopper. Kantareller, de har ribber og er gul-oransje, mange, spesielt de franske, tyske og belgiske kjenner denne. Så er det piggsopp, hva heter pinnsvin på engelsk? Hedgehog! Den har pigger under hatten akkurat som et pinnsvin har. Den kan være hvit eller rødgul, med unntak av et par brune er det kun de lyse som er spiselige.

Her ser man tydelig piggene til piggsoppen, som på engelsk heter hedgehog

Så er det kongen av skogen. Karl Johan, sier svensken, det er steinsopp. Porcini, sier italieneren. Champignon, sier franskmannen, i Frankrike heter all sopp champignon. Sjampinjongen derimot, er gjerne lys helt over, og på denne tiden av året liker den å vokse under gran, skjønt man kan også finne den på plener og i parker.

En god og spiselig sjampinjong

Helt hvite sopper er heller ikke nybegynnersopper, forklarer Løvaas, for de kan forveksles med andre helt hvite, giftige sopper. Men alle får kurven sin sjekket før de går hjem.

Ut på sopptur for første gang

Så er det sopp-slipp. De får tid for å gå i skogen på egen hånd, med streng beskjed om å ikke rote seg bort. 

- Sørg for at dere alltid vet retningen dere kom ifra, sier Løvaas.

De internasjonale soppentusiastene sprer seg til alle kanter, peker opp på furuer og bjørketrær, sirkler rundt tuer med mose på, og tar til bens for å komme mest mulig ut i yrende soppterreng før de må tilbake til forsamlingen og kurv-gjennomgang.

Traktkantarellene gjemmer seg i mosen i granskogen. Det er ofte mye traktkantarell i skogen sent på høsten, og den kan stå helt fram til jul

Etter en stund er det samling i skogen og diskusjon av soppfunnene. Her er det de obligatoriske brune slørsoppene vi alle en gang har plukket i håp om at det kan være noe spiselig, her er kantareller, traktkantareller og piggsopper.

Den perfekte soppkurv. Kantareller, piggsopp, og traktkantareller. 

Det er funnet en og annen steinsopp, sjampinjonger, noen granmatrisker, et lass med risker og kremler, og en barnefamilie har en hel bøtte med spiss giftslørsopp. Den kaster vi med en gang, for den er veldig giftig. De blir spurt om de har våtservietter, noe de har, og så får alle voksne og barn tørke seg på hendene.

Denne bøtta med spiss giftslørsopp ble kastet tilbake i skogen

Risker og kremler

Så var det riskene.

- Lactarius er latinsk. Hva tror dere det betyr? spør Løvaas.

- Melk, er det flere som sier.

Riskene har melkesaft, hvis man skjærer i soppen ser man klar eller farget væske komme ut. Granmatriske har oransje melkesaft og kan puttes rett i panna. De andre riskene må forbehandles, forklarer Løvaas. Soppen er spiselig, men selve melkesaften er skarp. Så man må skjære soppen i skiver, koke i vann i ti minutter, kaste vannet, og så kan soppen stekes i panna og brukes som mat.

Risker har melkesaft. Ofte er denne melkesaften skarp, men kan kokes ut

Mange har funnet kremler. Dette er ikke en nybegynnersopp, men det er nå en gang sånn at hvis man vet, med hundre prosent sikkerhet, at man har en kremle, så kan man smake litt på den. Kremler har ensfarget hatt i mange farger, hvitt/gult sporepulver og ofte hvit stilk. Stilken kan brekkes i to akkurat som man deler et stykke kritt i to. Det brekker rett av.

En gul kremle, den er spiselig

Kremler, de har ofte fine farger på hatten

- Hvis man vet man har en kremle, og kun en kremle, så kan man smake på, sier Løvaas. De som har funnet kremle får smake på. Er den skarp er den ikke giftig, men uspiselig, fordi den er skarp. Er den mild, er den spiselig.
Flere griner på nesa, flirer og spytter tvert ut. Her var det mange skarpe kremler. Men noen milde, de får bli med hjem i kurva.

Sopptur er som musikk

Kathrine Vangen ved NIRS/NTNU har organisert soppturer for internasjonale forskere i mange år

Kathrine Vangen ved NIRS har arrangert soppturer i 10 år nå. Det startet med 25 internasjonale forskere, nå er det 240 påmeldte til seks soppturer, og det er et veldig populært tilbud blant forskerne.

-Sopptur fungerer litt som musikk, sier Vangen.

-Alle har hørt om det, alle har et forhold til det. Det kan deles på tvers av språk og kultur og det gir glede og spenning. Turene kan gjøres alene eller sammen med andre. Alle kan delta og få trigget nysgjerrigheten sin. Det er nyttig og det er gratis, sier Vangen.

Sånn kan stekepanna se ut etter sopptur. Steinsopp, mild gulkremle, blek piggsopp og storkremle

Ikke alle hadde fått uttelling i soppkurven sin på vei hjem, men ingen var slukøret. Alle syntes de hadde lært noe, og så hadde de fått seg en frisk tur i skogen. Bare smil var å se på vei tilbake til parkeringen. Og før de dro hver til sitt ble de oppfordret av Løvaas;

-Keep mushroom hunting!