Kjøttproduksjon og gårdsbutikk

Etter siste istid lå det igjen sand og leire på grunn havbunn i Trøndelag. Da områdene hevet seg, pakket Moder jord ut en gave til trønderen: Vide, sammenhengende jordbruksarealer. Det var bare å sette såkornet i jorda.

– Dette skal være helleristninger av en båt. Jeg vil tro dette var en fin plass å slå seg ned. Kort vei til fjell og vilt, samt at jorda er veldig «tidlig» her. Det blir fort vår, forteller Frostabonde Maren Stene Almlid.

Det er historisk sus ved gården som nærmest dupper nedi Trondheimsfjorden med sin beliggenhet. Rundt beiter kyrne i kulturlandskapet. De første bøndene drev jorda her allerede på 1400-tallet. Gårdsbygningen kom opp på tidlig 1500-tall. Trebarnsmor Maren forteller lattermildt inne i trønderlåna:

– Mennene i slekta het enten Johan Arnt eller Rasmus. Tradisjonen har vært Rasmus - Johan Arnt -Rasmus - Johan Arnt. Så kommer jeg og ødelegger!

Maren Stene Almlid, Stene gård. Foto: Wil Lee-Wright

Fra melk til kjøtt

Landbruket legger beslag på 3,9 prosent av Trøndelags areal. Nesten en prosent mer enn landet for øvrig. På Frosta er jorda fruktbar. Halvøya er kjent for sin grønnsaksproduksjon. Men jordsmonnet gir også godt gress til dyrene som fôres opp til kjøttproduksjon. Ved Stene gård var det melkeproduksjon inntil nylig. Med Maren og ektemannen Per Einar Almlid, kom et skifte til kjøttproduksjon med slaktegris og ammeku. I gårdsbutikken er kjøleskapene fylt opp av kjøttkaker, soddboller og sommerpølser. De produserer også spekemat. 

– Jeg er evig lærling til Per Einar som er pølsemaker, men trives veldig godt med det. Jeg har lært utrolig mye, og det er ingen dag som er likedan, forteller Maren.

Det var ikke hugget i sten at hun skulle ta over gården. Hun har selv fagbrev i butikkfag, og har jobbet i sportsbutikk, barnehage og på Kiel-ferja. 

– I barndommen jobbet jeg i kiosken på campingen vår. Jeg har alltid trivdes med å møte folk, være sosial og gi service. Jeg ville ikke si fra meg gården før jeg var gammel nok til å skjønne hva jeg da eventuelt sa fra meg. Men jeg hadde i utgangspunktet ikke sett for meg å komme hjem og drive gård, nei.

Ribbe om sommeren

Det har vært noen ahaopplevelser. På åpningsdagen sto en eldre kar i butikken og ønsket seg saltflesk. Tradisjonene banket regelrett på døra. De lager kjøttkaker og karbonader på gammelmåten. Men leverer også mat til mer trendy etablissement. Deriblant svinenakke til en tacorestaurant i Trondheim. Maren får mange spørsmål om hvorfor de ikke driver økologisk. Hun forklarer at det er smale åkre på gården. Når jorda skal snus, sprøytes åkerkantene for at det ikke skal komme ugress innover på jordet. De har heller ikke sett noen grunn til å kjøpe økologisk kraftfôr til en høyere pris. 

– Det er mye roligere rundt dette nå. Men jeg har måttet forsvare meg hele tida når jeg har stått på Bondens marked i Trondheim. Jeg måtte spørre Per Einar; Si meg, gjør vi ingenting rett?

Du blir jo satt til veggs. Men vi er veldig nøye på hva vi har i dyrene våre. Vår holdning til det er at vi bruker minst mulig fremmedstoffer. Og i Norge er det uansett strenge regler som må følges. 

Gleden ved å produsere mat er stor på Stene gård. Neste generasjon har også begynt å hjelpe til så smått. Julesesongen er spesielt travel.

– Vi er jo litt rare sånn, at vi skal ha en bestemt type mat til spesielle tider. Men nå ser vi at ribba er i ferd med å bli populær om sommeren. Og folk er nysgjerrig på å teste ut med kjøtt selv, og vil gjerne kjøpe stykningsdeler. Det er kjøtt som langtidsstekes eller slow-cooking, forteller Maren. 

Den unge bonden har blitt stolt av gården og plassen hun kommer fra. 

– Slik var det ikke da jeg var mindre. Men når du er voksen og har fått vært ute og sett litt, setter du mer pris på det som er opparbeidet rundt deg. Jeg er veldig glad for at jeg ikke sa fra meg gården. 

stenegard.no

Norges kuleste bryggeri

– Her har vi Norges kuleste bryggeri. I hvert fall kombucha-bryggeri! Maren Aasen smiler i nye lokaler i Inderøy sentrum.

Maren Aasen, Surf Kombucha. Foto: Nicol Herec

En søtlig duft fyller rommene der drikken kombucha produseres. Et av Trøndelags mer eksotiske produkter, må sies. Hun omtaler den som en sprudlende drikk laget på fermentert te. «En gave til magen», som det står på etiketten.

– Jeg oppdaget kambucha og fermentering på ernæringsterapistudiet. Men det var på surfeferie i California at jeg fikk smakt det første gang. Da så jeg hvor populært det var, og jeg ble helt hekta på drikken, forteller hun.

Veien fra å produsere på norgesglass på kjøkkenbenken hjemme i Oslo, til store tanker i et moderne produksjonsanlegg på hjemplassen, har både vært lang og kort. Mye jobb er lagt ned. Det er ikke mer enn to år siden den første flaska kom ut for salg. Noen år før det igjen hadde Maren helt andre planer som student i Oslo. Så møtte hun den profesjonelle surferen Luca Guichard på ferie i Portugal.
– Hva var det du likte med kombucha-smaken?

– Jeg syntes det var godt med en gang! Jeg er ikke så glad i det som er søtt, og vil ikke ha noe med mye sukker i. Men for mange kan det være en uvant smak. Vi har truffet overraskende bredt, og treffer ikke bare dem som går på helsekosten. Både unge og eldre folk kjøper. Det er et alternativ til brus i butikkhyllene.

Møtet på bussholdeplassen

Maren forteller om da hun møtte opp på en bussholdeplass i Oslo for å få overlevert kombucha-kultur av en person hun aldri hadde møtt før.

– Det er jo som med surdeig. Du får kultur av noen som har laget det før. I Norge var det nesten ingen som holdt på med det. Men vi fant et par Facebook-sider - ei som het «Fermentering » og ei som het «Melkesyregjæring». Vi prøvde oss fram, men det var min mor på Gangstad gårdsysteri (Astrid Aasen) som oppfordret oss til å søke midler hos Innovasjon Norge for å finne ut om det var noe å bygge videre på, sier Maren.

Etter det Maren selv har funnet ut, stammer drikken fra Asia og er et par tusen år gammel. Fermenteringen skjer når kulturen spiser sukker og te, og gjør det om til syre.

– Før fermenterte de for å konservere mat. Spekemat blir også fermentert, der man tørker og bryter ned maten så den blir holdbar lenger. Det er litt det samme med mat som blir røkt og raket. Øl, vin, surdeigsbrød, surkål, jogurt, og kefir er jo også fermentert eller syrna produkter.

Surf Kombucha. Foto: Wil Lee-Wright

Har blitt trendy

Hun tror ordet fermentering kan skremme noen.

– Folk skjønner ikke hva det er, og det høres vanskelig og gammeldags ut. Men så er det egentlig veldig lett. Nå er det mange på min alder som fermenterer, og det har blitt trendy og populært igjen. Vi har vært inne på tanken om å lage kimchi (fermenterte grønnsaker), men foreløpig har vi valgt å fokusere på kombucha.

Etter at teen er brygget ferdig blir den tilsatt smak og kullsyre. Surf Kombucha har i dag tre forskjellige smaker - mango, bringebær og tropisk ingefær. En ny avtale med en større grossist gir grobunn til enda større produksjon.

Surfebølger er det lite av på Inderøy. Noen krusninger i Straumen er det nærmeste du kommer. Men det hender at en og annen folkehøgskoleelev surfer gjennom åkrene på longboard.

For Marens del har tilhørigheten til Inderøy vært til uvurderlig hjelp. Hjemgården Gangstad ligger på Den Gyldne omvei som har vært et norsk prakteksemplar på samarbeid mellom produsenter og reiseliv.

– Det har hatt alt å si egentlig. Jeg hadde vel aldri en drøm om å flytte tilbake, men siden Innovasjon Norge var så positive, så måtte vi prøve. Det hadde ikke gått an å sitte alene i Oslo med denne produksjonen. Innovasjon Norge visste om Gangstad, og hvor jeg kom fra. Her har jeg alle kontakter rundt meg, og folk som er flinke til å samarbeide og hjelpe hverandre.

surfkombucha.no

Havbrukseventyret

Jørgen Fjeldvær, Kystmuseet i Sør-Trøndelag. Foto: Kystmuseet.

Trøndersk landbruk sto for en verdiskapning på fire milliarder kroner i 2015. Like bak følger fiskeri og havbruksnæringen med en verdiskapning på tre milliarder kroner. Med en laksepris som har fetet seg opp, og nye handelsavtaler i kjømda, er det stor optimisme langs kysten i dag.

Jørgen Fjeldvær sitter midt i eventyret. Han er tilbake på gamle trakter. Hitterværingen er i dag avdelingsleder for havbruk i Kystmuseet i Sør-Trøndelag. Som med så mange andre langs kysten, er han «oppvokst på merdkanten».

– Jeg jobbet ute på oppdrettsanlegg i feriene da jeg var student og elev på videregående. Det var en godt betalt og fin jobb. Jeg kom tilbake til Hitra da jeg fikk jobben på Kystmuseet, forteller Jørgen som opprinnelig er fra det lille tettsted Ansnes.

1. juli åpnet utstillingen Pionerene hos Kystmuseet på Sandstad på Hitra. Her får de besøkende møte personene som bygget opp havbruksnæringen.

– Jeg er oppvokst rundt føttene til brødrene Sivert og Ove Grøntvedt. De var også fra Ansnes, og regnes for å være noen av de fremste pionerene for næringa.

Brødrene Grøntvedt var sildefiskere som fikk en god idé. Når de fisket med ringnot, så de laksen som beita på lodde-fisken. Da tenkte de: Hvorfor kan vi ikke gjøre det samme med laksen til vanlig – ha den i ei not på sjøen, og fôre den opp?

– De fikk det faktisk til, men det var overhodet ikke snakk om å holde det de fant ut for seg selv. Folk fra Vestlandet og Nord-Norge fikk ta turen til Hitra og se alt de ville. Brødrene ville at det skulle bli en næring for hele kysten, og ønsket derfor å dele kunnskapen. Det er litt i deres ånd at vi holder på også – vi ønsker å spre kunnskap.

Også i Jørgens familie ble det drevet med fiskeoppdrett. I løpet av åtti- og nittitallet ble flere av småselskapene kjøpt opp og konsolidert. I dag er det hovedsakelig noen få, store selskap igjen, deriblant Salmar og Marine Harvest.

Foto: New Scandinavian Cooking

Ute med statsråder og studenter

En stor del av Jørgens jobb er å ta med folk ut til et visningsanlegg som ligger fem minutter fra Sandstad. Cirka 2000 personer er med ut til merdkanten hvert år. Hit kommer statsråder, ambassadører i Oslo, studenter, skoleelever og utlendinger som er interessert i å drive business. De største selskapene er i dag børsnoterte.

– Jeg har en veldig givende jobb. Det er utrolig mange forskjellige besøkende med ulikt kunnskapsnivå. Alt fra miljøvernorganisasjoner til hardcore kapitalister. Det er artig å være med på å tilegne folk kunnskap om norsk havbruk, sier Jørgen.

Han er blitt vant til å få mange spørsmål. Om bruk av antibiotika og lakselus. Jørgen sier at hans jobb ikke er å drive propaganda for næringen, men å opplyse folk. Han viser til at mye er blitt tatt tak i.

– De aller fleste har en mening om oppdrett, men ikke nok kunnskap. Om folk er for eller mot, er ikke så viktig for oss. Det viktige er at folk får økt kunnskapsnivået. Vi ser at bransjen nå er blitt mer i forkant og preventiv, blant annet med vaksinering av fisken.
Kystmuseet håper å utvide opplevelsespakken. Tanken er at de besøkende også skal kunne få se hvordan fisken foredles videre i et slakteri. Jørgen Fjeldvær ser positivt inn i framtida på næringas vegne.– Det er ikke noe tvil om at Trøndelag er episenteret for norsk havbruksnæring. Både når det gjelder teknologi, forskning, utvikling og samarbeid.


kystmuseet.no