Tekst: Rita Paltiel
Foto: Osteglad & Elisabeth Fagerland

Ifølge odelsjenta Ragnhild Nordbø velger hun ofte minste motstands vei i livet. Og valget om å overta familiegården handlet om nettopp det. Likevel stod hun på starten av 2000-tallet i bresjen for kampen om at gårds- og seterost skulle regnes som like trygt å spise som den industrielle, sammen med Pascale Baudonnel.

Lillesøster Turid Nordbø er født 12 år etter Ragnhild. Til tross aldersforskjellen og at Ragnhild flyttet hjemmefra tidlig, fant de hverandre på somrene i oppveksten på Jelsetra.

Klokken er sju om morgenen og vi er inne i fjøset på Jelsetra i Trollheimen, omtrent en halvtimes kjøring fra gården i Rennebu. Det er en av de kaldeste julimorgener i år. Geitene står utenfor, de tripper og breker, som for å si at de er klare for å komme inn. Ikke bare er det maten som frister, jurene har spreng og kroppene vil i le. Turid slipper inn de første fem geitene, flere av dem presser på, men de må vente til neste etappe.

– Vi har bare to mjølkemaskiner, og 25 geiter, så vi må gjøre det etappevis. Ikke alle geitene mjølker like raskt, så jeg mjølker de tre raskeste med den ene og de to treigeste med den andre. Sånn sett blir de stort sett ferdige samtidig, forteller Turid og veileder en av geitene, Trollemor, opp til riktig bås.

Ragnhild har tatt på seg skaut og arbeidsklær, og gjør slanger og spann klare til å mjølke sine kyr. Hun har nettopp fyrt opp i ovnen som varmer vannet til ysteriet. – En av kyrne våre, Høstøy, har fått et sår på den ene spenen, forteller hun med en bekymret mine, og går ned på huk og studerer det.

– Det ser bedre ut i dag. Vi prøver å mjølke den, det er bra for blodsirkulasjonen og for den naturlige helbredelsen, men vi gjør det helt til sist, og tar ikke denne mjølka med inn i produksjonen.

Søstrene tar hovedansvar for sine egne dyr her på setra.

– Det er enklere sånn. Vi kjenner dyra våre best og det har en del fordeler, som at vi da kan oppdage sykdommer tidlig for å unngå at noe kommer i mjølka, forklarer Ragnhild og vasker juret til Svarta. Søstrenes blikk møtes ofte. Det er tydelig at de kjenner hverandres rutiner og gange i arbeidet.

– Jeg får lite mjølk fra geitene i dag, kommenterer Turid og kjenner på jurene til den ene geita.

– Kanskje er det kulda, lurer hun på. Spørsmålet blir hengende i lufta.

Søstrenes barndomssomre på setra handlet mest om leken og ferie. Den dype erfaringsbaserte kunnskapen om ysting har kommet med årene. Som barn fikk de ofte jobben med å hente kyrne på ettermiddagen til mjølkinga. Inn i de trange bjørkeskogene bar det, dyrespor og møkk ble fulgt.

– For oss gikk dagene ellers til å gå tur, fiske og plukke molter. Foreldrene våre lagde melk og rømme til Jøldalshytta og brukte tid på å holde fire gamle hus vedlike, forteller Ragnhild. Selv om Ragnhild flyttet hjemmefra da Turid var 16 har de holdt tett kontakt hele tiden. Hun var hjemme i helgene, og de pratet på telefon.

– Jeg tok meg selv i å glemme at Turid var yngre. Hun var den reflekterte lillesøstra som virket eldre enn alderen tilsa, forteller Ragnhild med en varm mine.

Ragnhild studerte biologi, ysting og meieriteknologi. I Trondheim, på Ås og i Aurland. Det første ystekurset gikk hun da Turid var tre år, på Gammelsetra i Grøvudalen, og siden hos Pascale Baudonnel i Aurland, hvor det var en levende tradisjon for håndverksost.

– I Norge hadde det til da vært liten interesse for å ta vare på ystehåndverket, samvirket Tine ble en praktisk og lettvint måte å organisere verdikjeden på, forklarer Turid.

– Men på veien mistet vi mye erfaring og håndbåren kunnskap som vi måtte finne ut av selv, fyller Ragnhild inn. Etter fire år på Aurland var Ragnhild klar for nye utfordringer.

– Å ta over hjemgården var på et vis lagnaden. Men det var seterdrifta som gjorde at jeg fikk lyst til å ta over, forteller hun.

Da Turid ble 14 år og Ragnhild 26, tok de over driften av setra om somrene. Det var på denne tida eksperimenteringen med ysting virkelig tok av. Det som skulle bli starten på Grindal Ysteri.

– Det var ansvaret og friheten til å forme setra selv som vervet oss inn i dette. Vi likte oss der oppe og lagde masse forskjellig ost, forteller Ragnhild.

– Jeg hadde ikke startet ysteriet hvis det ikke hadde vært for Turid. Jeg har ikke den motivasjonen i meg til å starte noe nytt, annet enn å prøve ut nye ting innen ysting, reflekterer Ragnhild.

– Det var seterdrifta som gjorde at jeg fikk lyst til å ta over hjemgården.

Ikke bare var det ystinga som stod i fokus på den tida, det var også landskapet rundt Jelsetra. Blomstene rundt setra har nemlig ikke kommet helt av seg selv. De forteller historien om arbeidet til flere generasjoner i familien Nordbø.

– For meg har kulturlandskap så mange lag av skjønnhet. Det er estetisk vakkert, og man ser arbeidet av dyr og mennesker i generasjoner bakover. Sånn er det også her på setra. Det er vakkert å føle at vi er en del av ei lang tidslinje. Vi er aktivt til stede i naturen og med på å forme den, forteller Turid entusiastisk.

Søstrene Nordbø ser ut til å utfylle hverandre perfekt. Med en lidenskap og dybdekunnskap om ysting på den ene siden, og et strategisk hode og kjærlighet for dyr og landskap på den andre.

– Jeg var kanskje litt irriterende, jeg var hun jenta som skulle bestemme så mye, forteller Turid. Fortsatt er det Turid som legger tidsplanene og som får ting til å skje.

– Ragnhild er konservativ og kritisk og kommer med alle de viktige innspillene. Jeg er mer slumsete og impulsiv, beskriver Turid.

– Det er vakkert å føle at vi er en del av ei lang tidslinje. Vi er aktivt til stede i naturen og med på å forme den.

Setra har blitt drevet av kvinner i slekta så langt tilbake de kjenner.

– Arbeidet her, som å ta vare på dyr og lage mat, er jo typisk noe kvinner har drevet med. I tillegg var det sånn at gutter før i tida var på setra helt til de var klare for å arbeide på gården. For pappa var dette i tiårsalderen, forteller Turid.

– For meg er det likevel så enkelt som at jeg alltid har følt meg hjemme her på setra. I tillegg får jeg tid til å yste her, det får jeg ikke på gården der dyra er i fokus, sier Ragnhild. Men seterdrifta handler ikke bare om koselige stunder med dyr og ysting. Det er ikke uten grunn at Trøndelag Kraft valgte budeia Turid Nordbø som en personifisering av «Kraft» på sin reklameplakat i fjor. Felles både for gården og setra er det varierte kroppsarbeidet.

– Det kan være arbeid med dyra, hugging av ved, ting som må løftes og bæres, steinplukking, kantslått og raking, ugrasluking, gjerder som må flyttes eller settes opp. Noen arbeidsoppgaver er det best og mest effektivt å bruke den flinkeste til, men å fordele det fysiske arbeidet er også viktig, både for fellesskapsfølelsen og for å bruke kroppen og hodet variert, forteller Ragnhild.

Med rent arbeidstøy bærer Turid bøttene med geitemelk inn i ysteriet. Hun heller melka over i et eget ystekar, og studerer merkene for å se hvor mange liter dyra har produsert i dag.

Ysteriet nyter godt av varmen fra den vedfyrte ovnen med varmemagasin. Turid sjekker temperaturen på vannet som står og ryker oppe på ovnen.

– Ovnen varmer også opp vannet i rørene som går rundt rommet og helt bort under ystekaret. Vannet pumpes rundt og under ystekaret ved hjelp av solenergi. Ragnhild står og ser i karet og følger med på temperaturen og klokken om hverandre. – Jeg tilsatte syrekulturen for en halvtime siden. Så økte jeg temperaturen til 31,5 grader og tilsatte løype. Løypen rørte jeg godt ut, før jeg stoppet bevegelsen i melka. Nå skal ostemassen stå i en halvtime til før jeg skjærer i den, forklarer hun.

Det er mye som skal klaffe for å kunne lage ost i verdensklasse

– Ysteriet ser tilsynelatende enkelt ut, men det er basert på utrolig mye kunnskap og erfaring. Informasjon om å lage håndverksost under enkle kår er vanskelig å finne, forklarer Turid. Hun har gått et ystekurs, men det meste av ysting har hun lært av Ragnhild.

– Den tause kunnskapen er vel så viktig. For meg er det å like rutiner og ha god evne til tilstedeværelse, like viktig som lang erfaring. Men kunnskapen må være i huset, forteller Turid.

Ragnhild skjærer i massen i ystekaret og ser undrende ut.

– Dette tok litt lenger tid å koagulere enn vanlig. Det kan være fordi noen av kyrne går mot slutten av mjølketida si. Men det kan også være fordi geitemelkas egenskaper mangler. Geitene har over mange år blitt avlet frem for at mjølka skal få bedre ysteegenskaper, forteller hun. Etterhvert virker syrekulturen og varmen inn. Ostemassen stivner mer og de små ostebitene kan overføres med sil til formene som står klare. Kvitosten får modne 3-4 dager inne i ysteriet, det bidrar til å få i gang modningsprosessen. Salt har vi på i to dager. Vi smører på kittkultur utenpå noen oster som smittes til de andre, dette sikrer riktig bakterievekst, sier Ragnhild imens hun passer på at ostemassen synker ned på plass i formene.

Klokken nærmer seg 11, og varmen i ysteriet har virkelig satt seg.

– Alt tok litt lengre tid i dag på grunn av kua som trengte mer pleie i fjøset, kommenterer Ragnhild. Turid sjekker temperaturen på geitemjølka. De snakker stille seg imellom om status og hva som må gjøres. Detaljene fra dagens ysting noteres i ei notatbok i vinduskarmen.

Det er mye som skal klaffe for å kunne lage ost i verdensklasse. Men det hjelper nok å være to gründere fra samme sted, med en lidenskap for å ta vare på nettopp stedet med hele dets mangfold. Lidenskapen for å ta vare på landskapet, håndverket og dyra rundt seg er selve kjernen i søstrene Nordbøs drift. Også er det noe med å være søstre med evnen til også å være gode kolleger. Som ser ulike sider av en ost, for å si det sånn.

Portrettintervjuet ble publisert første gang i Ren Mat sin utgave nr. 37 2020.